Slavoj Zizek

Write an article on Zizek for Filosofisk Supplement

During the last two decades the Slovenian philosopher, Slavoj Zizek (b. 1949) has emerged as one of the most important philosophical voices in the European philosophical and cultural scene. He is hailed by many as reviving an almost forgotten interest in Lacanian Psychoanalysis and German idealism as the ultimate horizon of the modern thinking. For Zizek there is no limit to his conceptual grid: ‘a voracious devourer which ‘swallows up’ every object it comes upon’: there is no too low a task for philosophy. His philosophical output, in contradiction to most philosophy “serious” books, is marked by an almost ad hoc juxtaposition and mixing of genres. In reading Zizek one is confronted not with a systematic expository philosophical system as, say, in Hegel, the great master of Zizek, not even with a coherently developed theme, but with abrupt jumps, insertions, repetitions, stated conclusions prior to developing a thesis, etc, a style of philosophizing which has earned him an undeserved, though happily embraced by Zizek, name: a dogmatist.

Zizek makes constant interdisciplinary use of Lacanian psychoanalysis, German idealist philosophy, particularly that of Hegel, Marxism and contemporary philosophy, particularly the philosophy of Alain Badiou. It is not always easy to place Zizek’s philosophy within any of the confines of the above. Zizek’s readings of other philosophers are distinct in that they are zizekian prior to being, as most of his critics and readers maintain, lacanian and/or hegelian. The challenge that Zizek’s rapidly growing oeuvre posits to other disciplines and fields is first and foremost philosophical, and we should bear in mind that Zizek prior to anything else is a philosopher in the sense that all his references to cultural, sociological or film examples are meant to serve as explanatory devices to bring forth a certain philosophical point. It is this that is often missed by many of his not so sympathetic critics, and particularly by those who want to appropriate Zizek as merely a cultural critic.

In this number we want to address Zizek’s philosophy in some of its various manifestations: what is Zizek’s philosophy when stripped bare to its notional determination? How does it relate to other classic and contemporary philosophies? How does Zizek’s understanding and use of the Lacanian psychoanalysis enlighten the work of other philosophers? With what concept of subject, of desire, of reason, of enlightenment, of event, of the political, of antagonism, of neighbour, etc, does Zizek operate? How do they all hang together? To remain true to the zizekian spirit of repetition (reading as repeating the substance of his thought, to obtain the creative impulse which animates his work in a form of ethico-theoretical betrayal) one has to take him at his word: one has to stage an encounter not a dialogue with Zizek. Every dialogue in the Habermasian intersubjective mode is a priori suspect by Zizek’s philosophical dogmatics of ignoring antagonism constitutive of the social-political and human relation (the notion of envy, resentment, death drive, etc).

In Norwegian

I løpet av de siste to tiårene har den slovenske filosofen Slavoj Zizek (f. 1949) trådt fram som en av de viktigste filosofiske stemmene i det europeiske filosofiske og kulturelle landskapet. Han blir hyllet av mange for å gjenopplive en nesten glemt interesse for lacaniansk psykoanalyse og tysk idealisme som moderne tenknings ytterste horisont. For Zizek er det ingen grenser for hva det begrepsmessige rammeverket hans kan ta opp i seg: Ingen oppgave er for lav for filosofien. Hans filosofiske produksjon, i sterk kontrast til de fleste «seriøse» filosofibøker, er kjennetegnet ved en nærmest ad hoc sammenstilling og blanding av sjangre. Når man leser Zizek blir man ikke konfrontert med et systematisk framvisende filosofisk system – som det man finner hos Zizeks store mester Hegel – og ikke en gang med et koherent utarbeidet tema, men med brå hopp, innskytelser, gjentagelser, konklusjoner som blir slått fast før tesen er utviklet osv., en måte å filosofere på som har gitt ham den ufortjente (men likevel av ham selv gladelig omfavnede) betegnelsen dogmatiker.

Zizek baserer seg hele tiden på en interdisiplinær bruk av lacaniansk psykoanalyse, tysk idealistisk filosofi (særlig Hegels), marxisme og samtidig filosofi, sistnevnte særlig representert ved Alain Badiou. Det er ikke alltid lett å plassere Zizek innenfor noen av innhegningene ovenfor. Zizeks lesninger av andre filosofer er distinkte gjennom å være ikke primært lacanianske og/eller hegelianske, slik brorparten både av hans kritikere og lesere ser ut til å mene, men først og fremst Zizekianske. Utfordringen fra Zizeks hurtig voksende verkkatalog til andre disipliner og fagfelt er først og fremst filosofisk, og vi bør huske at han selv primært er filosof – i den forstand at alle referansene til film, popkultur, sosiologi osv. tjener som forklaringsverktøy for å få fram et bestemt filosofisk poeng. Dette blir ofte oversett av de av hans kritikere som ønsker å behandle ham kun som kulturkritiker.

I neste nummer ønsker vi å sette fokus på Zizeks filosofi i noen av dens mangfoldige manifestasjoner: Hva er Zizeks filosofi når man stripper den for alt annet enn dens begrepslige bestemmelser? Hvordan forholder den seg til filosofihistoriens klassikere og andre samtidige filosofier? Hvordan kan Zizeks forståelse og bruk av lacaniansk psykoanalyse opplyse andre filosofers verk? Hvilke begreper om subjekt, begjær, fornuft, opplysning, hendelse, det politiske, antagonisme, neste osv. opererer Zizek med? Hvordan henger alle disse sammen? I den Zizekianske gjentagelsens ånd må man iscenesette et møte, og ikke en dialog, med Zizek. Enhver dialog i den habermasianske intersubjektive varianten blir av Zizeks filosofiske dogmatikk a priori mistenkt for å overse antagonismene som konstituerer sosial-politiske og menneskelige relasjoner (misunnelse, nag, dødsdrift osv.).

Vi vil gjerne høre fra deg dersom du kunne tenke deg å skrive om noe innenfor dette temaet. Send oss en mail (filosofisk-supplement@ifikk.uio.no) med noen tanker om hva du kunne tenke deg å skrive om, et utkast til en tekst, en skisse av et argument, et ferdig arbeid, en idé til et intervju eller en anmeldelse, eller eventuelle spørsmål. I god jordmortradisjon holder vi i utgangspunktet dørene åpne for bidrag i alle sjangre, så lenge innholdet er filosofisk relevant, og som studenttidsskrift fokuserer vi på tekster fra studenter på bachelor- og masternivå. Enten du har en vits i ermet eller en Hegel i brystet; nøl ikke med å ta pennen fatt!

Frist for innsending av bidrag til nr. 1, 2010 er 3. januar 2010

About albphilosopher

Sead Zimeri has studied Philosophy, Islamic Philosophy and Religion, International Politics and Psychoanalysis. He is currently the project coordinator of "Islam and the Liberal Society" at the Liberalt Laboratorium (LibLab) thin tank in Oslo, Norway. http://www.liblab.no
This entry was posted in Philosophy, Slavoj Zizek. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s