Tankesmien LibLab utfordrer partiene med 6 tema som burde vært på agendaen i valgkampen!

Forslag 1: Imamutdannelse ved universitetet

Hva gjør ditt parti for å forbedre integreringen mellom muslimske nordmenn og storsamfunnet?

Problem: Muslimske nordmenn oppfattes som dårlig integrert i storsamfunnet

LibLabs forslag: Opprett imamutdannelse ved Universitetet i Oslo

Norge har nå en betydelig muslimsk minoritet, og muslimske nordmenn er del av samfunnet i Norge. Men islam, forstått både som kultur og som religion, er fremmed for det norske storsamfunnet – og det norske storsamfunnet er fremmed for islam. Et institutt for islamsk teologisk forskning og utdannelse i Norge må opprettes for å minske denne fremmedgjøringen.

Det er i dag ingen mulighet for å utdanne imamer i Norge. Det er flere grunner til å endre på dette. For det første har religiøse muslimske nordmenn et behov for imamer som kan utføre muslimsk sjelesorg på norsk og som forstår norske forhold og normer. For det andre må imamer selv engasjere seg i det norske samfunnet hvis de skal gjøre jobben sin med å være åndelige ledere for muslimske samfunn, siden det krever at de forstår hva som skal til for å minske bremsene for integrering. For det tredje er det bare ved at islam selv utvikler en form som tar opp i seg norske skikker og rettsnormer – som statlig toleranse for andre levesett og likhet mellom kjønnene – at frykten noen har for ”snikislamisering”, kan avta.

Uten en norsk islam, vil muslimske nordmenn forbli sårbare overfor fremstøt fra illiberale grener av islam. Erfaringer fra Bosnia og andre steder på Balkan viser hvordan hjemmedyrkede versjoner av islam, som er tilpasset lokale skikker, har kraft til å stå imot Wahabbistisk misjonering og desslike.

Forslag 2: Grønne sjekker

Hva gjør ditt parti for å minske karbonutslipp uten å ramme de fattigste?

Problem: Avgiftene på miljøgassutslipp er fortsatt altfor lave til å gjøre en forskjell, og hvis de økes, vil det hardest ramme dem som allerede har det verst økonomisk.

LibLabs forslag: Øk miljøavgiftene betraktelig, men hold dem utenfor statsbudsjettet og betal dem direkte tilbake til befolkningen gjennom like ”grønne sjekker” til alle.

Norge må minske utslippene av klimagasser. Den mest effektive måten å gjøre dette på er høye avgifter på forurensende varer og aktiviteter – avgifter som i dag er altfor lave. Men det er politisk vanskelig å heve utgiftene, med god grunn. De som har lavest inntekt vil lide av de høyere prisene de måtte betale.

Men de med lavt forbruk kan holdes skadeløse hvis høyere avgifter øker bensin- og andre priser. Staten må øremerke miljøutgifter til en ”miljøborgerlønn” – et likt beløp som betales til alle statsborgere avhengig av hvor mye som tas inn miljøavgifter. Alle statsborgere vil motta en månedlig ”grønn sjekk” som er deres per innbygger-del av miljøavgiftene staten har tatt inn den måneden.

Dette er bra for miljøet. Høyere miljøavgifter vil gi alle mye sterkere incentiver til å vri forbruket i mer miljøvennlig retning.

Det bra omfordelingsmessig. De med mindre karbonforbruk enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens de med over gjennomsnittlig karbonforbruk vil tape på det. Det betyr at de med lav inntekt, som har lavt forbrukt generelt og derfor også lavt karbonintensivt forbruk, vil få det økonomisk bedre. Jo høyere miljøavgiftene er, jo større vil denne gunstige omfordelingseffekten være.

Det er bra for miljøpolitikken. Siden halve befolkningen (den som har minst karbonintensivt forbruk) vil tjene på høyere miljøavgifter, vil det være mye lettere politisk å heve avgiftene.

Forslag 3: Borgerpanel

Hva gjør ditt parti for å redde demokratiet fra et ekspertvelde mellom populistiske valgkamper?

Problem: Den politiske debatten drives for mye av spesialister – politikere, journalister, og markedsførere. Borgerne påvirker politikken kun gjennom stemmeseddelen annethvert år. Blogger, TV- og nettdebatter lar dem ikke fordype seg i viktige politiske valg.

LibLabs forslag: Innfør borgerpanel for å fornye folkestyret – først obligatorisk ved kommunesammenslåinger, og etter hvert ved viktige nasjonale beslutninger.

Et borgerpanel er et representativ tilfeldig utvalg av borgere som gis tid og ressurser til å lære om de aktuelle sakene, og studere og diskutere dem sammen med sikte på å nå et velfundert standpunkt. Hovedpoenget med borgerpaneler er at de gjør demokratiet mer deltakende ettersom vanlige mennesker blir med på å ta gjennomtenkte beslutninger i en reell politisk prosess.

Borgerpaneler har blitt testet i flere land (bl.a. Storbritannia, USA og Danmark) i forbindelse med ulike politiske spørsmål. Deltakerne endrer ofte oppfatning i takt med at de har fått mer kunnskap om og diskutert spørsmålet. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger sikrer man at den endelige beslutninger oppleves som legitim, og ikke bare som et påfunn utenfra.

I Norge bør borgerpaneler først innføres kommunalt; en god bruk av borgerpaneler er forut for kommunesammenslåinger, ettersom disse i praksis uansett avgjøres gjennom rådgivende folkeavstemninger. Utvelgelse til panelet skjer gjennom loddtrekning. Panelet konkluderer før folkeavstemningen, og disse konklusjonene offentliggjøres. Ved å bruke borgerpaneler i forbindelse med lokale folkeavstemninger på denne måten unngår man at folkevalgtes demokratiske legitimitet blir truet. Det sikrer også at det blir meningsfylt å delta i borgerpaneler, ettersom konklusjonene de kommer frem til, blir viktige innspill i en bestemt beslutningsprosess.

På sikt må borgerpaneler innføres for viktige nasjonale beslutninger, spesielt reformer med langvarige virkninger. En fremtidig debatt om norsk EU-medlemskap er et viktig eksempel. I dagens valgkamp kunne borgerpaneler ha ført til en bedre debatt i spørsmål som oljeboring i nord og skattepolitikken.

Forslag 4: Fjern trygdefeller

Hva gjør ditt parti for å sikre en bærekraftig velferdsstat?

Problem: Norges største utfordring de neste tiårene er eksplosjonen i antall uføretrygdede og i antall eldre. Dagens trygdeordninger skaper trygdefeller ved å gjøre det ulønnsomt å jobbe fremfor å heve trygd.

LibLabs forslag: Fjern trygdefellene ved å gå bort fra behovsprøving i retning av nøktern garantert minsteinntekt/borgerlønn.

Selv om Norge har høy gjennomsnittlig deltakelse i arbeidslivet, er vi også på internasjonalt rekordnivå for antall uføretrygdede. Uføretrygden viser seg å lukke folk ute fra arbeidslivet og låse dem i en trygdefelle: mange som kunne arbeidet, vegrer seg for det, fordi det er for stor personøkonomisk risiko å miste trygden. Samtidig vil vi se stadig flere alderspensjonister som slutter å jobbe før de behøver eller har lyst på grunn av pensjonsordninger, som AFP, som gjør det mindre lønnsomt å fortsette i arbeid.

Dette gjør at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag ikke er bærekraftig ettersom antallet uføretrygdede og antallet eldre øker. I dagens system bidrar mange trygder til å sementere inntektsfordelingen fordi de erstatte tidligere lønn. For at dette ikke skal bli for dyrt, er de behovsprøvd, slik at de reduseres når den trygdedes inntekt fra arbeid øker.

Denne behovsprøvingen gjør paradoksalt nok problemet verre. Den gjør at trygdede som har mulighet til arbeidsinntekt, står overfor en ekstremt høy effektiv marginalskatt (avkorting i trygden i tillegg til vanlig skatt). Behovsprøvingen skaper en trygdefelle hvor altfor mange blir sittende. Reglene låser i dag en betydelig arbeidskraftreserve inne eller skyver den over i svart arbeid.

Løsningen er å fjerne trygdefellene samtidig som trygdene gjøres uavhengige av tidligere inntekt. Vi må gå bort fra tanken om at trygder skal opprettholde tidligere inntekt. Velferdsstaten skal ikke beskytte dem som har god inntekt. Isteden skal den garantere en tilstrekkelig, men nøktern inntekt.

Alders- og uføretrygd bør derfor gradvis utfases til fordel for en enkel betingelsesløs ytelse eller ”borgerlønn” til alle borgere over en viss (lav) aldersgrense på et anstendig eksistensnivå (men heller ikke mer).
Dette gjør det mulig over tid å avskaffe AFP og andre ordninger som skaper incentiver for tidlig pensjon eller mindre arbeidsaktivitet i alderdommen enn folk ellers ville valgt. Uføretrygd bør erstattes av et sjablongmessig men betydelig tilskudd knyttet direkte til diagnose (hvor kroniske lidelser og handikap vil gi krav på mest), uavhengig av arbeidsevne eller -vilje.


Forslag 5: Erstatt tradisjonell foreldrepermisjon med tidskonto hvor far har langt større kvote

Hva gjør ditt parti for å bekjempe ”morismen” – favoriseringen av mødre og diskriminering av fedre i foreldrenes forhold til barn?

Problem: Staten har i Norge gode velferdsordninger for foreldre, men legger for store føringer på hvordan foreldrene kan bruke dem. Dagens foreldrepermisjon medfører reproduksjon av gamle kjønnsroller og virker slik til mors fordel. Far er ikke likestilt som foreldre. .

LibLabs forslag: Erstatt fødselspermisjonen med en fleksibel tidskonto som kan tas ut når som helst inntil barnet er 12 år. Av det totale antall måneder bør en tredjedel forbeholdes far, en tredjedel forbeholdes mor mens den siste andelen kan deles fritt.

Gamle kjønnsrollemønstre henger fortsatt igjen i mange offentlige ordninger rundt det å få barn – hvorav en særlig viktig er foreldrepermisjonen. Den er ikke formelt moristisk slik den var før – far har nå en 10 ukers kvote, sammenlignet med mors tre uker før og seks uker etter fødsel.

Men formell likhet har ikke ført til stor endring i kjønnsrollemønstrene. Selv om stadig flere menn nå tar noe foreldrepermisjon, velger fortsatt nesten ni av ti menn ikke å ta mer enn fedrekvotens 10 uker av de totalt 37 ukene de faktisk kan ta til full lønn.

Det er grunn til å tro at foreldre faller inn i tradisjonelle livsstiler av vane, som en reaksjon på forventninger i omgivelsene om at ”slik man gjør det”. Det er ikke bra for barn å vokse opp med kjønnsrollemønstre som ikke er aktivt valgt av foreldrene. For at barn skal vokse opp som frie, selvstendig mennesker – en forutsetning for å være god samfunnsborger i et liberalt samfunn – bør de kunne lære av frie, selvstendig velgende foreldre.

I et liberalt samfunn bør enkeltmenneskene fritt forme sine liv, mens staten legger rammene som individuelle valg må tas innenfor. Rammene bør gi mer rom til valg som tas fritt enn til valg som tas av vane eller sosialt press, og må over tid utvide rekkevidden av selvstendige valg. I en overgangsperiode – frem til fordelingen av permisjonstiden er mindre drevet av gamle kjønnsrollemønstre – bør fedrekvoten derfor bli langt større enn dagens 10 uker.

Samtidig må de aktive valgene noen foreldre faktisk ønsker å ta, bli tillatt. Dagens ordning gjør det vanskelig å ta ut ”dobbelt” permisjon (for begge foreldre samtidig) for en kortere periode. Den tillater heller ikke å strekke permisjonen i kombinasjon med arbeid (lengre ferier eller deltidsarbeid) utover tre år. Det er galt å hindre foreldre i å bruke velferdsgodet på slike måter.

Foreldrepermisjonen bør derfor erstattes med en individuell ”tidskonto”, som kan utløses når som helst over de første 12 årene av barnets liv. Begge foreldre skal kunne trekke på den samtidig. I tillegg må en tredel av tidskontoen forbeholdes henholdsvis far og mor og bare den siste tredelen for deling.

Forslag 6: Grunnlovsfestet regionalisering

Hva gjør ditt parti for å sikre dem som bor i distriktene, en større innflytelse over egne liv, både som politiske borgere og privatpersoner?

Problem: Fylkene og kommunene har for lite myndighet over lokale forhold. De er ofte for små til å bruke den myndigheten de har, effektivt, og til at innbyggerne har fullverdige muligheter til å forme sine egne liv slik de måtte ønske, uten å forlate landsdelen.

LibLabs forslag: Grunnlovsfest maktfordelingen mellom sentralt og lokalt nivå, med større lokalt ansvar og myndighet over skatte- og utgiftspolitikken. Forén kommuner og fylker til færre og større enheter.

Norge har i lang tid opplevd et sug mot hovedstaden: mange finner at det bare er der de har gode nok muligheter for å forme sine egne liv. For å endre dette kreves en politikk som gjør folk til politiske borgere også på lokalt plan –ikke slik som i dag at lokale styringsnivåer kun skal utøve (og ta støyten for) det politikerne i Oslo har bestemt. I tillegg til å få slik myndighet, må lokale styringsnivåer også ha evnen til å bruke den effektivt.

For det første må vi omfordele makt mellom nivåene etter nærhetsprinsippet (beslutninger skal tas på så lavt styringsnivå som er effektivt). Myndigheten til hvert av styringsnivåene må grunnlovsfestes. For å gjenopplive det lokale folkestyret, må en slik reform gi kommuner og fylker mye større makt over det lokale skattøret. Utover en lovfestet formel for moderat omfordeling på tvers av landet, må de selv ta beslutninger om skattenivå og størrelsen på offentlige tjenester. Bare slik kan lokale preferanser føre til ekte endringer i lokal politikk.

For det andre må vi gjøre det lokale selvstyret mer effektivt. I dag har Norge for mange små administrative enheter: for mange fylker, kommuner og småbyer. Dette hemmer folkestyret og innovasjonsevnen. Tiden er inne for en omfattende regional reform. Kjernen i en slik reform er visjonen om at enhver som vokser opp i et lokalsamfunn i Norge skal være i stand til å ta selvstendige valg med hensyn til livsstil, karriere, helse, og mulighetsrom uten å måtte flytte ut av sin landsdel.

Regjeringen må derfor legge en plan for å få fylker og kommuner med på at:

– kommunesammenslåingen akselereres (fra 430 til 50 over 5–10 år)
– fylkeskommunene slås sammen (fra 19 til 5 over 5–10 år)
– storbyene blir regionale hovedseter av europeisk størrelse (hver på 300000 innbyggere) med parlamentarisme (byregjering).

I et slikt bilde vil Norge fremstå som oppdelt i landsdeler slik som på værmeldingen og slik vi presenterer oss i utlandet: Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.

About albphilosopher

Sead Zimeri has studied Philosophy, Islamic Philosophy and Religion, International Politics and Psychoanalysis. He is currently the project coordinator of "Islam and the Liberal Society" at the Liberalt Laboratorium (LibLab) thin tank in Oslo, Norway. http://www.liblab.no
This entry was posted in Bjørn Brunstad, Evind Hoff, Liberalt Laboratorium (LibLab), Marian Rui Slettebakken, Martin Sandbu, Sead Zimeri, Trond Arne Undheim and tagged , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s